ET NATURMINNE

I dag opplevde jeg en magisk forbindelse med naturen, en opplevelse som vil være med meg lenge. Allerede mens jeg var hjemme, kunne jeg føle et subtilt, men kraftfullt kall fra naturen – en stille hvisken som sa: "Kom ut, kle på deg, og kom nå." Det var som om naturen selv hadde noe viktig å vise meg, noe dypt og meningsfullt som ventet der ute.

Jeg pakket ryggsekken, tok på meg klærne og begynte å vandre. Uten helt å vite hvor jeg skulle, ble jeg trukket mot et lite skogsparti. Da jeg kom dit, ble jeg møtt av et magisk syn. Snøen, som sakte begynte å smelte, glitret i lyset fra en svak regnbue som danset i krystallene på trærne. Hver dråpe som falt fra grenene, var som små perler av lys, som om skogen pustet ut sin vinterro og inviterte meg inn i sin dypere stillhet.

Jeg kjente en sterk dragning og vandret inn i skogen. Jeg stoppet opp, lukket øynene og lot meg bli omsluttet av lydene rundt meg – fuglenes sang, vinden som hvisket gjennom grenene, og den myke, rytmiske lyden av smeltende snø som falt mot bakken. Snødråpene trillet sakte nedover ansiktet mitt, som om de vasket bort lag av stress og uro, og renset både kropp og sinn. Jeg følte en indre ro som fylte hele meg.

Dette øyeblikket åpnet dører dypt inni meg. Det var som om naturens kraft brakte meg i kontakt med noe større – en følelse av tilstedeværelse og forbindelse med alt rundt meg. Det var i dette øyeblikket jeg innså at tiden var inne. Dette var dagen jeg hadde ventet på, dagen da jeg skulle begynne å gå dypere inn i dette vakre landskapet av læring og vekst. Naturen hadde kalt på meg, og jeg var klar til å følge den videre på reisen.